Slippen, Tinnoset

På Slippen er Hydro`s båter blitt bygget, med unntak av den første trefergen/lekteren, som ble bygget i Tinn. Det var nok en noe enklere type slipp til å begynne med, men det tvang seg fram en noe mer permanent anordning med tiden. Det ble jo slik at båtene måtte kunne taes opp for så å få utført malerarbeider og andre vedlikeholdsarbeid. Det var strenge regler å forholde seg til, og de ble kontrollert og godkjent av Det Norske Veritas. Under slippsetting av båtene på Tinnoset, var det alltid yrende liv. Det var mange tilreisende folk ekstra i arbeid, som kom fra Glommen Mek. Verksted A/S(som bygget Storegut) og A/S Moss Værft og Dokk(som bygget Ammonia). Det var også andre igjen som hadde med motor og fremdriften og gjøre. Her var malere, snekkere, elektrikere, ja for ikke å glemme lokale båtbyggere, som hadde til oppgave å "nate" dekket ute på brovingene. De bodde nesten alle på Hydrobrakka (som ligger like inntil Slippen), her hadde de kokke og serveringsdame, så matstell manglet ikke. De det ikke var plass for på brakka, ble innlosjert på Gjestgiveriet i Gransherad. Det meste av maten og tilbehør, ble kjøpt inn på den lokale butikk, og det styrket omsetningen i de ukene det varte. 

Her har vi tatt med noen bilder fra  slippenområdet:

Her ser vi Maskinhuset øverst på Slippen. Det er her Slippen blir kjørt ut og inn fra.
Dykker i arbeid med å rense og klargjøre skinnegangen  før slippsetting. Slippen ble så "kjørt" utover i Tinnsjøen på en skinnegang under vannet, til den nådde en dybde hvor båten kunne kjøre opp over slippen. Så ble båten dratt opp på land av en sterk vinsj, som ble kjørt fra Vinsjehuset, i øverste ende av slippen.
Her ser vi Storegut, når den er kommet ca. halvveis opp på land. En slik jobb tok mange timer, ja det var også de gangene den ble liggende her til dagen etter. Men da var den dratt så langt inn at de hadde kommet halvveis opp, der det var en låseanordning for slippen. Da kunne de også likevel bruke fergeleiet for de andre båtene som da gikk istedenfor Storegut. For produksjonen på Norsk Hydro Rjukan Fabrikker, kunne ikke la seg stoppe av at en av båtene på Tinnsjøen måtte slippsettes. For her gikk til tider transporten døgnet rundt, og noen ganger med både 2 og 3 båter i drift samtidig.
Her ligger Storegut i god forvaring på land. Nå kunne båten inspiseres både over og under vannlinjen, og vedlikeholdsarbeidet kunne begynne. Her ble propeller og propellakslinger tatt av og sjekket, for så og settes i sammen igjen for flere turer over Tinnsjø. 
Her ser en Hydrobrakka på Tinnoset, her er messe, spisesal, oppholdsrom, overnattingsrom og store bad i kjelleren.
Foran Hydrobrakka kan vi se et anker, som har hørt til D/F Rjukanfos, eller også mulig Skarsfos.
Her ser vi propellen til "sentermotoren" på M/F Storegut.
Mens både styrbord og babord motor er utstyrt med hver sin vridbare propell, er det altså en fast propell på sentermotoren.

To stk.propeller, dette er "reservepropeller", som tilhører D/F Ammonia. Ammonia har to motorer og det er faste propellblader på begge motorer. 
Fergeleiet, der båtene "gikk i lås", for så og skifte jernbanevogner til/fra fergene for videre transport.
Her nede på Tinnoset er det et nytt fergeleiet, mens fergeleiet på Mæl er det gamle slaget.
Her ser vi fergeleiet i vinterdrakt. Lenge siden det ble kjørt tog her, som en kan se ligger snøen dyp over spor og fergeleiet.
I oljebua til høyre står et lok type EL.9.
Her kan vi se restene etter det som var "dobber" til å holde is-lensa mot dammen. Is-lensa gikk på tvers av oset, for å hindre isflak å komme seilende ned på dammen. Etter hvert som fergene slo opp isen til isflak, i fergeråken og på Tinnoset får å få snudd fergene, ble det naturlig nok mye isflak. Var det på kaldeste vinteren ble ikke isen brutt opp annet enn i fergeråken, der isflakene la seg oppå hverandre og frøys til, da de ikke kom noen annen vei, og isen kunne bli hard å bryte opp etter hvert. Men mot våren frøys ikke isen til, og da kom isen i drift. Hvis denne isen kom i drift mot dammlukene, ved at is-lensa røk, kunne dammlukene knekke under det enorme trykket som presset på, da det gjerne er stor vannføring mot våren.