Tinnoset

Starter vi i Gransherad og reier nordover, så kommer vi etter ca.5 km. til Tinnoset.

Til Tinnoset kan vi reise på flere måter, langs elva, jernbanen, gamle veien (gående) over Nisi eller som vi nå gjør, tar bilveien på vestsiden av elven.

Når vi kommer halvveis til Tinnoset, kommer vi til veikrysset som tar av til Brekkegrenda. Når vi passerer Kaalabru, så er det bortover "mogane" forbi Tinnoset Sag og Laftesmia A/S, og her til venstre ligger også det eneste byggefeltet, "Thorudfeltet," som er på Tinnoset. Så kommer vi fram til Tinnoset og Tinnsjø. 
Tinnoset er en fin bygd, med spredt bebyggelse fint rundt om kring Tinnsjø`n og Vigilen. Her var (og er) endestasjon for Bratsbergbanen, som starter i Eidanger. På denne banestrekningen har det opp gjennom tidene blitt transportert utallige tonn med gods, fra Norsk Hydro på Rjukan. Det var også Norsk Hydro som i sin tid bygde banen, da den gikk ned til Notodden, og over på lektere der for å bli skipet ut til Skien/Porsgrunn. Jernbanestasjonen på Tinnoset er også veldig spesiell, da den er av laftet tømmer.

Det er også på Tinnoset Hydro`s båter er blitt bygget. De ble bygget på Slippen som ligger like ved jernbanestasjonen. Her var det fest og stas, når det var nye båter og "stabelavløping".

På Tinnsjø var det tidlig rutegående trafikk. Det er rutetider helt tilbake til 1864. Og trafikken må ha vært stor, for det ble stadig forbedret både båter, rutetider og komfort. Her var det 1.-2.-og 3.dje klasse. Og etter hvert også egne røkesalonger om bord. Dette var mest for turister, men også for de fastboende, som bodde i de bortgjømte bygdene langs Tinnsjø`s  uframkommerlige lende. Turisttrafikken var helst rettet mot Tinnsamfunnet og den mektige Gaustafjell og Rjukanfossen. Ellers gikk det en egen rutebåt, "Burus", mellom bygdene Tinnoset, Busnes, Rudsgrend og Hovin.  Det ble også fløtt tømmer over Tinnsjø, og videre nedover Tinnelva.

Det er også funnet spor etter tidlig bosetning langs Tinnsjø, som er noen tusen år gammel.

Les mer om Tinnoset her.

Selv om det går en flott vei videre nordover langs Tinnsjø, så tar vi likevel vannveien videre fra Tinnoset. Det neste vi da ser på vestsiden er Lynnvik, med noe få gårder liggende litt opp for Tinnsjø, på østsiden ligger Brendemo, som er en liten husmannsplass pent ned mot vannet og den kjendte Brendemobukta. Tinnsjø og da særlig Brendemobukta, er vel viden kjendt blant isfiskere. Videre oppover Tinnsjø passerer vi utløpet på Raua, elva som kommer fra Reisjådalen. Her ble det fløtt tømmer, fra Reisjådalen og det er blitt laget en tømmerrenne, som ble lagt i tunnel, forbi et veldig fossefall noe lenger opp i elven. Det er en merket sti, som fører fra Raua`s utløp og langs elven og fram til startpunktet for elva.

Noe lenger opp i Tinnsjø kommer vi til Fanteneset på vestsiden og på østsiden ligger Sandviken med sin fine sandstrand. Hit er det mange som tar båt for å kunne bade og kose seg på sommerdagene, her er det lunt om det likevel blåser en kraftig nordavind.

Videre passerer vi på vestsiden "Kvartsbruddet", der det var stor aktivitet med å bryte ut kvarts til bruk i produksjon på Norsk Hydro Rjukan Fabrikker en gang i tiden. Kvartsen ble lastet over på lektere, og slept opp til Rollag (idag Mæl), av slepebåten/isbryteren Skarsfos, for så og bli lastet over til jernbane videre til Rjukan. Under høstens garnfiske, var vel Kvartsbruddet og regne for den beste fiskeplassen i Tinnsjø. 
Nå har vi Tinnsjøen`s tre eneste øyer foran oss, Langøya, Vesleøya og Galten, og i bukta på vestsiden ligger Busnes. Her i Busnes ble det gjennom en årrekke arrangert trekkspilltreff. Runder vi neset rundt Galten og litt opp i fjorden, så åpner Tinnsjø seg i sin fulle bredde, det er storfjorden med sine loddrette fjell i vest og sitt veldige dyp under oss. Det var også her, D/S FINN (turistdamper) forliste, lørdag 6. august 1898. Her omkom kapteinen og ble med båten ned i dypet.
Her ble også jernbanefergen D/F HYDRO senket 20. februar 1944. Her ble 29stk. reddet, og 18stk. omkom.
 I bakgrunnen sees Rudsgrend ,Tinnsamfunnet og begynnelsen på Hardangervidda.